Vi trenger din hjelp for å løfte fram et godt og systematisk pårørendearbeid i kommune-Norge. Mellom 1. april og 1. juni kan du nominere den kommunen du mener bør vinne. Stor som liten – alle har like store vinnersjanser, men de må først nomineres.
Hvorfor er barneombudet en suksess, mens eldreombudet blir lagt ned? Psykolog Anna Helle-Valle, som jobber som konseptutvikler i Nasjonalt senter for aldring og helse, mener det er på høy tid å gjøre en skikkelig satsing på eldrefeltet slik man gjorde det på barnefeltet på 90-tallet.
Anna Helle-Valle sammen med Jérome Picard. (Foto: Lars Græsborg Mathiasen)
Tekst:
Bethi Dirdal Jåtun
Journalist
I 2018, og for første gang i historien, var det flere mennesker over 65 år enn barn under 5 år i verden. Globalt vil én av seks personer være over 65 år i 2050. Samme år vil personer over 80 år antas å triples fra 143 millioner til 426 millioner.
I Norge vil vi om et drøyt tiår være flere eldre en yngre innbyggere, noe som har vært tema i lang tid. Likevel blir antall hender i eldreomsorgen stadig færre og kravene til innsatsen fra pårørende stadig flere.
Nye perspektiver må fram
Hva må skje for at vi virkelig skal få gjort noe med situasjonen og ikke bare passivt forholde oss til at ting ikke skjer?
Psykolog Anna Helle-Valle, som i dag jobber som konseptutvikler i Nasjonalt senter for aldring og helse, har fire år som psykolog i sykehjemstjenesten i Bergen bak seg. Hun har selv gitt seg merkelappen «aldringsaktivist» og bestemte seg i løpet perioden i sykehjemstjenesten for å lage en aldringsfestival med mål om å løfte fram nye perspektiver på eldrefeltet. «Vi skal utfordre stereotypier om aldring gjennom å vise aldringens mangfoldighet i hverdagsliv og kunst, forskning og offentlige tjenester», var et viktig mål med festivalen som fikk navnet «Siste kapittel» og ble arrangert i 2021. Universitetet i Bergen, Bergen Nasjonale Opera, Bergen sanitetsforening og Bergen kommune var gode samarbeidspartnere. Neste år arrangeres festivalen igjen, da i forbindelse med Festspillene i Bergen og under tittelen «Generasjon – en aldringsfestival».
Tverrfaglighet viktig
– I bunn og grunn handler dette om mennesker og måten vi møter hverandre på. Etter å ha jobbet en stund som psykolog i sykehjemstjenesten i Bergen kommune, kjente jeg på behovet for noe kvalitativt nytt. Jeg ønsket å etablere et forståelses- og opplevelsesrom på tvers av ulike fagfelt og aldersgrupper og skape vakre opplevelser som vi kunne være sammen om. Et mål var blant annet å integrere forskning i kulturopplevelser, forteller Anna Helle-Valle som i utgangspunktet ikke hadde en plan om å jobbe med eldre eller aldring i det hele tatt. Hun hadde konsentrert seg om barn og skrev også doktorgraden sin om uro hos barn.
– Barnefeltet er et prioritert felt, der opprettelsen av barneombudet kom allerede i 1981 og FNs barnekonvensjon, som gir barn en særlig juridisk status, i 1989. Barn har fått status som en egen person, ikke som foreldenes eiendom eller en ufullstendig voksen. Til og med en nobelprisvinner i økonomi har barnefeltet fått, sier hun og viser til James Heckman, som i 2013 fikk nobelprisen i økonomi for det han kalte «multiplikatoreffekten». Enkelt sagt viser den at avkastningen av å investere i tidlig alder, i barnehagen, er mye høyere enn investeringen i grunnskole og videregående, for ikke å snakke om arbeidsmarkedstiltak senere i livet.
Skrint på eldrefeltet
Anne Helle-Valle beskriver barnefeltet som blomstrende med klare rammer, utvikling, politisk synlighet og stor mediainteresse. Eldrefeltet, som hun plutselig befant seg i, fremstod ganske annerledes:
– Jeg kom til et ildsjelsavhengig felt med svært lite infrastruktur og skrint med ressurser, der mennesker både ble usynliggjort og diskriminert, sier hun. Gjennom årene ved sykehjemsavdelingen i Bergen kommune ble det tydelig for henne hvordan vi i dagens samfunn skyver livets slutt foran oss og vender oss mot ungdommeligheten, som vi som samfunn også i stor grad dyrker.
– Tidligere hadde de eldre en viktig rolle i familien. Noen mener den forsvant med sekstiåtterne. I dag står barn og ungdom fram som idealer for sunnhet i samfunnet, sier hun og beskriver årene som psykolog ved sykehjemstjenesten som en sammensatt, utfordrende, inspirerende og slitsom tid.
De pårørende som må gjøre mer, finnes ikke. For det første gjør pårørende like mye som det offentlige allerede, og de som er pårørende til en hjemmeboende med demens, står i en enormt alvorlig og inngripende situasjon.
Ydmyk og sjokkert
– Jeg ble både ydmyk og sjokkert over hva folk faktisk står i i eldreomsorgen her til lands, og jeg har fått en utrolig respekt for de som lager gode hverdagsopplevelser for de eldre på sykehjemmene rundt omkring, sier hun. Det også ble tydelig for henne at kommunen og kommunens byråkrati ikke er rigget for innovasjon.
– For å få til utvikling, trenger man ressurser. Der det ikke er ressurser, står tiden stille. Utvikling er avhengig av ressurser, penger, antall personer, tid og kunnskap, fastslår hun.
– Så hvordan skal man klare å løfte eldrefeltet til et nytt nivå? Vil et eldreombud hjelpe?
– Vi hadde jo et eldreombud i Norge, men nå er det tatt bort nesten like umerkelig som det kom. Så langt har vi ikke hatt noen eldrekonvensjon, vi har heller ingen nobelpris i økonomi som viser at det lønner seg å satse på alderdom, sier hun og legger til at det kanskje heller ikke var det smarteste å legge eldreombudet til Ålesund, langt fra beslutningstakere og nasjonale maktstrukturer i hovedstaden.
Ingen ensartet gruppe
– Barneombudet ble i sin tid opprettet like ved maktens tinde – med nok ressurser og folk som gjorde det mulig å satse, sier hun og viser blant annet til sin far, Trond-Viggo Torgersen, som satt i stolen som det andre barneombudet i Norge.
I likhet med sin far, som noe motvillig er blitt pensjonist, er hun kritisk til at eldre ofte framstilles som en hjelpetrengende, ensartet gruppe. Men saken er at 85 prosent av de eldre har masse ressurser og klarer seg veldig godt.
– Men for de femten prosentene som trenger hjelp, kommer hjelpen som regel både for sent og i for liten grad, understreker hun.
– Trenger vi et eldreombud i Norge så vi kan få disse tingene mer på riktig kjøl?
– Vi må tenke minst to ting på én gang. For det første må vi jobbe mot aldersdiskriminering. Eldre opplever for eksempel oftere enn yngre å bli avspist med medisiner selv om de ønsker terapi. De blir også oftere avvist i psykiatrien om de faktisk blir henvist. Det er ikke greit. Det er heller ikke geit at vi snakker om eldre som en ensartet og sårbar gruppe, noe som er langt fra sannheten. Vi må snarere vise mangfoldet som aldringen representerer i samfunnet – og ikke minst, også ressursene. Vi må slutte å snakke om aldring som en sykdom, skade eller diagnose.
Hun viser videre til det hun omtaler som «et helsefiksert samfunn».
– Alt skal psykologiseres og medisineres i dag. Vi har piller og behandling for det meste. Den normale, sunne aldringen blir satt i en helsekontekst. Etter mitt syn må vi heller forandre forståelsen vår og bli mer nysgjerrige på aldringen.
For å få til utvikling, trenger man ressurser. Der det ikke er ressurser, står tiden stille. Utvikling er avhengig av ressurser, penger, antall personer, tid og kunnskap.
Institusjonaliserte eldre
Når det gjelder de mest sårbare og institusjonaliserte eldre, er det også en vei å gå: Hun sammenlikner situasjonen med barn under omsorg av barnevernet og måten man har jobbet med dette på oppigjennom.
– Når en institusjon overtar et omsorgsansvar, skjer det noe. Situasjonen øker risikoen for at man gjør mennesker til objekter man skal pleie, noe som både kan tære på de ansatte og føre til redusert omsorg, sier hun og viser blant annet til to rapporter fra Norges institusjon for menneskerettigheter. Her listes opp hele sju områder på eldrefeltet som vi som samfunn ikke er gode nok på.
– Et eldreombud tett på makten vil kunne gå inn i dette landskapet, for her må vi jobbe med kommunene og sykehjemmene våre – og ivareta de pårørende, fastslår Helle-Valle.
Nye boformer – en løsning?
– Ifølge myndighetene må pårørende belage seg på å gjøre mer. Hva tenker du om det?
– Jeg vil si som professor Bodil Hansen Blix ved Universitetet i Tromsø: De pårørende som må gjøre mer, finnes ikke. For det første gjør pårørende like mye som det offentlige allerede, og de som er pårørende til en hjemmeboende med demens, står i en enormt alvorlig og inngripende situasjon.
Vi må gjøre nabolagene mer aldersvennlige og gå bort fra dagens tankegang om kun å tenke store, segregerte helsefasiliteter utenfor bysentrum.
– Hva er så løsningen?
– En viktig del av løsningen er noe av det jeg arbeider sammen med arkitektkontoret Local i prosjektet «Nursing the Care» i Danmark om, og som vi ser kommer mer og mer, nemlig aldringsvennlige nabolag der helse og kultur er tegnet inn i helheten.
Hun beskriver boligprosjekter og nabolag der man kombinerer generasjoner, for eksempel studenter og eldre, og der integrerte helsetjenester legges inn som en del av boligblokka. Opprettelsen av kulturarenaer i nabolaget, slik at folk lokkes ut for å møtes, er en vesentlig del av dette.
– Vi må gjøre nabolagene mer aldersvennlige og gå bort fra dagens tankegang om kun å tenke store, segregerte helsefasiliteter utenfor bysentrum, sier hun og forteller om initiativet «Generasjon Møhlenpris» i bydelen Møhlenpris i Bergen, som hun også leder. Der har de kartlagt aktører og behov og har gått inn med mange, små tverrfaglige prosjekter. Ett av dem er «Generasjonsmåltid» som arrangeres på barneskolen i bydelen, der barn og eldre møtes rundt bordet og får servering av en profesjonell kokk.
– Vi trenger å reintegrere livets slutt og kople på ressurser i nabolaget – og så må vi få en skikkelig satsing på eldre, slik man gjorde det på barnefeltet på 90-tallet, fastslår hun.
Hun har også tro på festival som en endringskraft for fellesskapet. «Generasjon – en aldringsfestival», der Helle-Valle er festivalsjef, arrangeres under festspillene i Bergen i mai neste år.
– På festivalen løfter vi fram aldring og generasjonsmøter sammen med våre fantastiske samarbeidspartnere innen menneskerettigheter, forskning, musikk, teater, velferdstjenester, arkitektur, klovning, litteratur og aktivisme. Sammen skaper vi nye generasjonsarenaer, opplevelser og diskusjon. Oppsummert vil jeg si at eldrefeltet trenger konstruktiv aktivisme.
Og der står psykolog Anna Helle-Valle allerede i fremste rekke.
