Vi trenger din hjelp for å løfte fram et godt og systematisk pårørendearbeid i kommune-Norge. Mellom 1. april og 1. juni kan du nominere den kommunen du mener bør vinne. Stor som liten – alle har like store vinnersjanser, men de må først nomineres.
Høringsinnspill til Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027
(Illustrasjonsfoto)
Tekst:
Unn Birkeland
Daglig leder og ansvarlig redaktør
Her holder jeg modellen som viser pårørendes rolle i helsevesenet. Pårørende utgjør 1/3 av grunnfjellet.
Både den nasjonale pårørendestrategien «Vi, de pårørende», Hurdalsplattformen og NOU 2023 «Tid for handling» hvor denne modellen er hentet fra, omtaler pårørende som en viktig og nødvendig ressurs. Og den blir ikke mindre viktig i framtiden.
I planen vi i dag snakker om står det at pårørendearbeid utgjør like mange årsverk som de kommunale omsorgstjenestene. Og at – jeg siterer: «Samfunnets omsorgstilbud ville trolig bryte sammen om den uformelle omsorgen forsvant eller ble kraftig redusert.» Sagt med mine ord: uten pårørende vil hele systemet kollapse. Men hvem skal sørge for at de pårørende ikke bryter sammen?
Jeg leder det nasjonale Pårørendesenteret. Vi ønsker at HOD skal utpeke oss som et nasjonalt kompetansesenter. Som kompetansesenter kan vi gjør enda mer for pårørende og fagpersoner som møter dem.
Hensikten med dette innlegget er å få dere til å avgi en merknad som anbefaler et tilbud for pårørende og fagpersoner i form av et nasjonalt kompetansesenter.
Uten pårørende vil hele systemet kollapse. Men hvem skal sørge for at de pårørende ikke bryter sammen?
I den sammenheng vil vi løfte opp noen forhold:
Pårørende blir svært ofte nevnt i samme setning som pasient og bruker. Vi vil løfte fram behovet for å synliggjøre pårørendearbeid som et eget fagfelt. Det betyr både et eget fagfelt i utdanningsinstitusjoner, eget kompetanseområde i tjenestene, og egne tjenester for pårørende, - uavhengig av diagnose.
Pårørendesamarbeid i kommunene vil få stadig økt betydning. De kommunene som får dette bra til, vil ha et konkurransefortrinn i rekruttering av personell. På samme måte vil studenter som opplever en god praksis der pårørendesamarbeidet fungerer godt, ønske seg tilbake til de praksisstedene etter endt utdanning.
Når pårørende skal ha så stor rolle i framtidas løsning av helsetjenestene (som NOU «tid for handling» viser i sin pyramide), kommer spørsmålene:
Hvor skal pårørende henvende seg når de trenger hjelp og støtte?
Hvor skal fagpersonene hente kompetanse og veiledning?
Hvor skal kommunene få bistand og veiledning i å lage gode planer for pårørendesamarbeid?
Hvordan sikrer vi at helhetlig tenkning om pårørendesamarbeid, og resultat fra forskningsprosjekt på området er tilgjengelig for hele landet?
Vi håper at Helse- og omsorgskomitéen skal peke på at det viktige pårørendearbeidet trenger et eget kompetansesenter. Pårørendesenteret som jobber både på system- og individnivå er klare til å ta ansvar for dette feltet i rollen som nasjonalt kompetansesenter i pårørendearbeid.
Til sist: 1/3 av grunnmuren i helsevesenet kan ikke stå uten nødvendig vedlikehold. Dette kan bli tydelig ved at både politisk og administrativ støtte er tydelig og forankret.
